PSYKOLOGER I RETTSSALEN
EN KRITISK VURDERING
Sammendrag
Det blir mer og mer vanlig å trekke inn psykologer og psykiatere i dagens juridiske samfunn. Dette fordi det forventes at psykologen/psykiateren skal kunne si noe om forhold som ikke inngår i den juridiske utdannelsen. Dette kan være prediksjon på atferd og risikovurdering, bedømmelser om sannhet i vitneforklaringer, og bedømmelse av skikkethet til å klare å gjennomføre en rettssak. Dersom man tar i betraktning såkalte eksperters bidrag i en rettssak, finner man derimot at det ikke alltid er en fordel å trekke inn psykologer og psykiatere i en rettssak.
2. Bruk av psykologiske tester
3. Personlighet versus situasjon
7. Oppsummering, diskusjon og konklusjon
Psykologer og psykiatere får en stadig større rolle innen
rettsvesenet, det blir mer og mer
vanlig å trekke inn såkalte eksperter i mental helse til å besvare spørsmål
som angår den psykologiske siden i en juridisk sak. Spørsmålet er om
psykologers og psykiateres ekspert uttalelser kan sies å være gjennomgående
valide, og dermed nyttige å bruke i en juridisk sak. Er psykologer bedre enn
juridiske embedsmenn i å bedømme et menneskes troverdighet? Kan kliniske
psykologer og psykiatere med bakgrunn fra psykiatriske pasienter og psykiatri
bedømme generelle kriminelle som aldri har vært innom det psykiatriske
helsevesenet før?
En vitenskapelig eksperts mening som har til hensikt å representere
vitenskap, må reflektere en betraktning av alle relevante vitenskapelige
prosedyrer og fakta i forbindelse med spørsmålet, og begrense dens formål til
det som er omhandlet av vitenskapens metoder og kunnskap. Vitnemålet til mange
mental helse eksperter feiler i å møte dette kravet ved for eksempel å
presentere idiosynkratiske teorier; begå uhensiktsmessige konseptualiseringer;
selektivt samle inn og fortolke data; mangle en åpen, skeptisk holdning; og å
feile i å følge etablerte metoder i å trekke konklusjoner (Coles & Veiel,
2001, og Coles, 2000).
Denne artikkelen vil se på eksempler på at disse feilene begås ved
bruk av psykologer og psykiatere i juridiske sammenhenger. Først med et kritisk
blikk på bruken av psykologiske tester, deretter ved å se litt på
person-situasjons faktoren, og deretter ved å se på psykologers omdannelse av
begrep fra juridiske konsepter til psykologiske konsepter.
Så vil det bli sett litt på om det er mulig å oppdage løgn, og til
sist vil det diskuteres om det er mulig å skape falske minner om en hendelse.
Artikkelen vil først og fremst belyse de negative sidene ved de elementene som
diskuteres, og ikke de positive. Dette betyr ikke at det ikke er noen positive
sider ved disse elementene, bare at disse ikke er valgt å fremheves her.
Atikkelen er heller ikke ment å beskrive norske forhold, men vil ta for seg
bruk av psykologer i en rettssal uavhengig av norske forhold, med kun noen
henvisninger til hvordan det er i Norge.
tilbake til innholdsfortegnelse
2. Bruk av psykologiske tester
Psykologiske tester blir ofte brukt som målingsinstrument
av psykologer som stiller opp som ekspert vitner i en rettssal. Noen av disse
ekspertene, spesielt de dynamiske psykologene, bruker projektive tester som
Rorschach og TAT/CAT (Thematic Apperception Test/Children’s Apperception
Test). Projektive tester er ikke generelt akseptert innen psykologien som
reliable og valide tester, og diagnostikk basert på slike tester er enten ikke
valide, eller fulle av feil (Sjöberg, 1998). Det er ikke så vanlig i Norge å
bruke projektive tester, nettopp fordi
tolkningen har en begrenset validitet (Rosenquist & Rasmussen, 2001). Det er
betenkelig dersom eksperter bruker projektive tester for å støtte sine påstander
i en rettssak, og juridiske embedsmenn burde være skeptisk til bruken av
projektive tester i juridisk henseende. Dersom en test skal brukes i en
rettssak, sier det seg selv at det er ønskelig at denne testen gir valide
resultater, ellers vet man ikke hva slags slutninger man skal trekke ut i fra
testens resultater.
Det er viktig ved bruk av psykologiske tester å gjøre
bruk av høyeste mulig standard, en rettssal bør bare akseptere bevis som følge
av en psykologisk test dersom denne testen er generelt akseptert innen
psykologien som en valid og reliabel test. Projektive tester er ikke er generelt
akseptert, men blir likevel brukt av psykologer. En studie gjort i Australia
viste at selv om over 80% av erfarne psykologer som var med i en spørreundersøkelse
brukte WAIS (Wechslers Intelligence Scales) og 54,5% brukte MMPI (Minnesota
Multiphasic Personality Inventory), brukte også 22,1% projektive tegninger,
19,5% TAT og 15,6% Roschach (Martin, Allan & Allan, 2001). Det er dermed en
ganske stor andel som i tillegg til å bruke mer aksepterte tester også bruker
projektive tester, og dersom alle disse også ville brukt dem for å uttale seg
som eksperter i en rettssak, kan det få ganske store følger for personen det
gjelder.
Et annet problem når det gjelder psykologiske tester, er at man mangler
tester som er konstruert for å gi svar på juridiske spørsmål. Til nå nylig
har praksisen blant rettspsykologer vært å bruke kliniske tester som slett
ikke er laget for dette formålet, men som er laget for bruk innenfor en
psykologisk/psykiatrisk sammenheng (Martin, Allan & Allan, 2001). Dette vil
si at man kan spørre seg om disse testene måler noe som er hensiktsmessig i
forbindelse med en rettssak, siden de i utgangspunktet ikke ble laget for et
slikt formål. Å bruke en klinisk test ment for kliniske sammenhenger i en
juridisk sammenheng, kan bety at en omtolkning av resultatet er påkrevd, dersom
man i det hele tatt kan bruke en klinisk test i en juridisk sammenheng. Det kan
også tenkes at variablene man finner i en juridisk sammenheng varierer fra
variablene man finner i en klinisk sammenheng, og dette kan også ha en
betydning for hvordan resultatet bør tolkes.
I følge Coles og Veiel blir risiko vurderings (risk
assesment) tester typisk brukt for å prøve å måle latente trekk, som
psykopati og farlighet, for å predikere spesifikk atferd i en varietet av
forskjellige, ukontrollerbare situasjoner. Det sier seg selv at dette ikke kan
gjøres med et høyt nivå av nøyaktighet. Atferd er ikke bare avhengig av et
individs karakteristikker, og en viktig faktor er for eksempel et individs
mulighet til å gjennomføre en kriminell handling. I samfunnet oppstår det en
stor variasjon av situasjoner, og et individs atferd er avhengig av
interaksjonen mellom individet og dets omgivelser. En av de nåværene populære
risiko vurderings instrumentene (brukt til å måle psykopati), PCL-R, feiler i
å identifisere majoriteten av høy risiko individ. Det er også funnet når det
gjelder et individs farlighet at en person kan inneha
en risiko til å forårsake skade i henhold til mange forskjellige årsaker,
hvor mange er tilstrekkelige, men ikke nødvendige for å utøve den harmfulle
handlingen (Coles & Veiel, 2001). Slik kan man si at en test som måler en
viss risiko fremsier en mulighet, og det er ikke påkrevd noen spesiell kunnskap
for å kunne komme med en påstand. Gitt de riktige omstendighetene kan man si
at omtrent alt er mulig (Coles, 2000). Det er derfor viktig at det er strenge
retningslinjer både for bruk av tester og for andre former av vurderinger av
psykologer og psyiatere i en rettssak.
Det er vanlig i Norge at psykologer og psykiatere
stilles overfor krav om å uttale seg om mulig risiko for fremtidig voldelig
atferd hos en kriminell, men det er mer vanlig å bruke en klinisk vurdering
fremfor risiko vurderings tester, hvor momenter som tidligere kriminalitet,
psykoser og alvorlige personlighetsavvik som oftest tas hensyn til. Disse
vurderingene kan være ustruktererte fordi det ikke finnes noen eksakte regler
for hvordan denne vurderingen skal gjøres, og vurderingen kan være forskjellig
fra ekspert til ekspert (Rosenquist & Rasmussen, 2001). Ut ifra dette kan
man si at det er ingen enkel oppgave å foreta en risikovurdering, hverken ved
bruk av tester eller ved bruk av kliniske vurderinger. Kanskje vil det i
fremtiden kunne utvikles en test som kan tas i bruk sammen med kliniske
vurderinger, som kan føre til bedre risiko vurderinger. Det er også rimelig å
anta at å ta i bruk flere metoder samtidig, slik at man har et
sammenligningsgrunnlag basert på flere forskjellige metoder, dess mer pålitelig
blir resultatet.
tilbake til innholdsfortegnelse
3. Personlighet versus situasjon
Det er også variabler som vanskelig kan måles med en
test som må tas i betraktning i en rettssak. Spesielt viktig er kanskje
situasjonsvariablelen. Det er ikke slik at man uten videre kan anta at enhver
vil oppføre seg likt gjennom enhver situasjon. En test som måler stabile trekk
kan vanskelig fange opp nettopp en slik variabel som situasjon.
Psykologien har nettopp en slik tendens til å
fokusere på individet, og utelate situasjonsfaktoren, via for eksempel
personlighetstrekk, når den forsøker å beskrive og predikere atferd. Som
eksempel kan man ta psykiatriske forstyrrelser: en psykiatrisk forstyrrelse er
en forstyrrelse uavhengig av situasjonen pasienten ble observert i (Coles &
Veiel, 2001). Derimot har forskning vist at det i de fleste tilfellene ofte er
situasjonen som avgjør hvordan en person handler, heller enn personens
personlighet (Epstein & O’Brien, 1985). Når det for eksempel gjelder en
persons evne til å gjennomføre en rettssak, er denne evnen relativ til kravene
plassert på vedkommende gjennom rettssaken, slik som kompleksitet og lengde av
selve rettssaken(Coles & Veiel, 2001). Dette betyr at selv om en persons
evne til å gjennomføre en rettssak anses som lav gjennom en test, kan det
likevel være mulig for denne personen å gjennomføre rettssaken, dersom
forholdene tilretteleges denne personens behov.
Intelligens tester som WAIS kan heller ikke predikere
atferd, de er laget for å måle og predikere utførelse på en bred varietet av
mentale oppgaver. Skåren på denne testen er ment å måle generell intelligens
(Murphy & Davidshofer, 1998). Det er dessuten også ønskelig med mer enn
bare et tall som angir intelligenskvotient når man skal vurdere mulig psykisk
utviklingshemming eller andre tilstander som kan føre til kognitiv svikt.
Hvordan testen ble utført og resultater på de forksjellige delene av testen er
også viktige (Rosenquist & Rasmussen, 2001). Tester som WAIS kan nok gi en
pekepinn på den saksøktes evne til å gjennomføre en rettssak, med hensyn til
psykisk modenhet og mental kapasitet, dersom vurderingen gjøres grundig og med
mer utførlig enn bare selve resultatet av testen. Tester som måler
personlighet, som MMPI, uten å ta hensyn til situasjons faktoren, kan ikke sies
å predikere og beskrive atferd på en reliabel og valid måte dersom det er
slik at det er situasjonen som i hovedsak avgjør en persons atferd og ikke bare
personligheten. Det er da viktig å tolke resultatet av en test som MMPI i lys
av dette.
Studier har vist at situasjonelle effekter trenger ikke å forklare
store deler av atferdsmessig varians for å være viktige, men at heller ikke
situasjonelle faktorer alltid kan predikere atferd på en sikker måte (Funder
& Ozer, 1983). Det er mulig å tenke seg her at det er mange forskjellige
variabler som har konsekvenser for en situasjons utfall. Dette forteller oss at
å predikere atferd kan være svært vanskelig, for ikke å si umulig. Det er da
betenkelig at dette har en stor betydning i juridiske saker, og eksperter burde
legge stor vekt på å fremheve dette når de uttaler seg i en sak. Det gjenstår
å se om dette blir gjort på en tilstrekkelig måte.
Faktisk er det slik at eksperter har en tendens til å overvurdere sin
eksertise og hevde at de har stor intuitiv evne til å å foreta komplekse bedømmelser.
I tillegg er ofte eksperter uenige med hverandre og bedømmelser kan variere fra
tid til annen. Kliniske bedømmelser kan faktisk være svært tilfeldige, og det
er påvist at erfaring ikke gir grunnlag for bedre bedømmelser (Sjöberg,
1998). Meehl hevder at forskning har faktisk vist at psykologers bedømmelser av
personlighet og atferdsprognoser grunnlagt på for eksempel testresultat er dårligere
enn statistisk sammenligning av samme grunnlag (Meehl, 1954). En annen studie
har vist at simulering av psykotiske symptom, affektive symptomer og fabrikerte
hukommelses tap krever multiple prosedyerer og metoder, og dess mer spesifikke
respons settet er hos en person som fabrikerer symptomer dess mer spesifikk måling
må til for å oppdage simuleringen. I tillegg kan personer med genuin mental
sykdom kan ha atypiske symptom, og kan til og med gi utslag på simulering av
symptom (Heinze & Purisch, 2001). Det er da vanskelig å tro at eksperter,
selv med lang erfaring, uten videre kan bedømme en anklaget med hundre prosent
sikkerhet, selv om disse ekspertene hardnakket hevder at de kan det. I hvert
fall må det da være mulig å kreve grundig dokumentasjon av deres
konklusjoner, og selv om slik dokumentasjon kan legges frem, er det ikke sikkert
at deres konklusjoner er riktige. Det vil uansett ha en betydning av positiv
verdi med en slik dokumentasjon, slik at man har mulighet til å se om alle
faktorer og variabler har blitt betraktet i deres bedømmelser, så som
sitausjonsvariabelen.
tilbake til innholdsfortegnelse
Når klinikere entrer rettssalen har de en tendens til å
konseptualisere rettslige begrep til mer familiære begrep. Klinisk psykologi
beskriver ofte individ med fundamentale, unitære karakteristikk, mens de
rettslige konseptene tendenserere mer i å være situasjonsspesifikke,
syntetiske og heterogene. I psykologien ses ofte latente personlighetstrekk i
observerbar atferd, og i psykiatriske diagnoser antas det en enhetlig karakter
for de fleste forstyrrelser, som blir påvist ved de forskjellige patologiske
symptomene. Schizofreni, for eksempel, krever i DSM-IV-TR nærværet av to av
fire opplistede symptomer. Dette er forskjellig fra det rettslige syntetiske,
situasjonsavhengige og heterogene systemet. Når det gjelder en persons evne til
å gjennomføre en rettssak, er det subjektets evne til å forstå handlingen
som blir betraktet i rettssalen, forstå de mulige konsekvensene av den
rettslige prosedyren og til å kommunisere med advokaten (Coles & Veiel,
2001). Dersom de psykologiske begrepene er så forskjellige fra de juridiske, er
det ikke bra å ”oversette” de juridiske begrepene til psykologiske begrep,
for da er det fare for at de kan endre meningsinnhold. Dette vil igjen føre til
at den psykologiske/psykiatriske eksperten uttaler seg om noe annet enn det som
opprinnelig var tanken, og da kan man diskutere om ekspertens bedømmelse har
noen verdi.
Et eksempel på et begrep som er forskjellig i en juridisk sammenheng
fra en psykologisk sammenheng er intelligens, som brukes til å bedømme
strafferettslig tilregnelighet. I Norge er det slik at personer i nedre del av
av området for lettere psykisk utviklingshemmet i følge ICD-10 manualen, blir
oppfattet som ”psykisk utviklingshemmet i høy grad” av rettssystemet på
grunn av forskjellig forståelse av begrepet intelligens (Rosenquist &
Rasmussen, 2001). Dette er det viktig at en ekspert i mental helse er klar over,
og tar i betraktning i sine bedømmelser, ellers kan det føre til feil i dennes
vurderinger om for eksempel strafferettslig tilregnelighet.
I følge Coles og Veiel er de grunnleggende juridiske begrepene er ofte
dikotome; enten er man skyldig eller ikke, enten er man i stand til å gjennomføre
en rettssak eller ikke. De psykologiske begrepene, derimot, tendenserer i å være
kontinuerlige, og en typisk holdning er at dikotomier er primitive
omtrentligheter av den virkelige verden. Denne holdingen overser at juridiske
begrep ikke er ment å representere virkeligheten, men normative, abstrakte
begrep. Ved å gjøre om de juridiske dikotome begrepene til psykologiske,
kontinuerlige begrep, blir den juridiske situasjonen oversatt til psykologisk
vitenskap, noe som ikke er holdbart i en rettssammenheng. For eksempel har mange
standariserte prosedyrer for å måle en persons skikkethet til å gjennomføre
en rettssak lagt inn psykologiske målings tilnærminger på det juridiske
konseptet skikkethet, med den implisitte antakelsen at juridiske begrep om
skikkethet er sammenlignbart med med de psykologiske begrepene hvorsom målings
prosedyrene ble laget. Denne antakelsen er ikke valid (Coles & Veiel, 2001).
Dette betyr at dersom det skal benyttes psykologer i en rettssak, er det viktig
at disse også har en juridisk bakgrunn, eller grundig juridisk trening på noe
vis, slik at man forhindrer at psykologer som møter til en rettssak
konseptualiserer og således forandrer meningen i de gjeldende begrepene som
blir omhandlet.
tilbake til innholdsfortegnelse
En viktig faktor i en rettssak er om den påtalte lyver eller ikke, og
dermed er det viktig å kunne oppdage løgnere i rettssalen. I rettspykologi må
mental helse eksperter ofte vurdere sannheten i et subjekts historie, og vurdere
deres oppriktighet eller uærlighet gjennom eksamineringen (Hirsch & Wolf,
2001). En ekspertpsykolog kan for eksempel bli trukket inn i en rettssak for å
avgjøre på et eller annet vis om den anklagede snakker sant eller ikke fordi
utfallet på rettssaken kan avhenge av denne variabelen, men er det mulig å
avgjøre om en person lyver eller ikke?
En faktor som gjør det vanskelig å oppdage en løgn er hvorvidt løgneren
tror på sin egen løgn. Suksessfulle løgnere og psykiatriske pasienter bedrar
seg selv, og ved komplett selvbedrag er løgnere mer eller mindre umulige å
oppdage (Hirsch & Wolf, 2001). I tillegg får de muligheten til å repetere
og finpusse løgnene sine gjennom gjentatte avhør, noe som kan forbedre deres
evne til å bedra. Dette kan også forklare hvorfor ikke gjentatte avhør av en
tiltalt gir noe bedre utslag på evnen til å oppdage løgn (Hirsch & Wolf,
2001, og Granhag & Strömwall, 1999).
En annen faktor som gjør det vanskelig å oppdage løgn er at det ikke
bare er ett typisk mønster for villedende atferd, men flere, og samme faktor
kan variere fra person til person (Vrij & Graham, 1997). For eksempel har en
studie vist at mennesker med høy sosial selvbevissthet, og mennesker som klarer
å kontrollere sin atferd, reduserer sine håndbevegelser når de lyver, mens
mennesker med lav sosial selvbevissthet øker håndbevegelsene (Vrij, Akehurst
& Morris, 1997). Da skulle man tro at ved å finne ut hvorvidt man har å gjøre
med en person med lav eller høy sosial selvbevissthet, eller en person med høy
kontroll, for eksempel ved bruk av personlighetstester, vil kunne hjelpe med å
bestemme hvorvidt denne personen lyver eller ikke. Det er ikke fullt så enkelt
å forklare, for en god skuespiller, eller en erfaren løgner, kan undertrykke
sine håndbevegelser når han/eller hun lyver, og slik blir det enda flere
varaibler å ta hensyn til (Vrij & Graham, 1997). Slik kan man skape en
sirkulær forklaring: ved mye håndbevegelse lyver personen, ved lite håndbevegelse
er personen en god skuespiller eller en erfaren løgner.
En studie har vist at det er store individuelle forskjeller på om en
person kan bedømme om en annen person lyver eller ikke, selv om de har
bakgrunnsinformasjon om denne personens personlighet, og det er ikke funnet noe
som kan forklare disse individuelle forskjellene i bedømmelsene (Vrij &
Graham, 1997). Faktisk har psykiatere en nøyaktighet på bare 57% når det
gjelder å oppdage bedrag, og i tillegg mangler de innsikt i sin egen evne til
å fange opp løgnere (Hirsch & Wolf, 2001). Dette gjør det spekulativt å
bruke psykologer og psykiatere for å avgjøre om en person snakker sant eller
ikke, feilmarginen blir rett og slett for stor. Det blir for mange faktorer å
ta hensyn til, og man mangler et sikkert grunnlag for å uttale seg uansett
hvilke faktorer man faktisk tar hensyn til.
I Norge har ikke psykologiske og psykiatriske sakkyndige lov til å
uttale seg om for eksempel skyldspørsmål, det vil si at de ikke kan uttale seg
om hvorvidt den mistenkte er skyldig eller ikke basert på hverken testmateriale
eller kliniske vurderinger. Dette betyr også at de ikke kan uttale seg om
hvorvidt en person lyver eller ikke (Rosenquist & Rasmussen, 2001). Derimot
kan det eventuelt trekkes inn fagkyndige fra utlandet som ikke kommer under
samme lov, og om de ikke kan uttale seg i retten kan de da uansett uttale seg i
offentlig media. Dette kan få følger for juryens vurdering av skyldspørsmålet,
og da er skaden skjedd.
tilbake til innholdsfortegnelse
Det finnes en del påstander om at seksuelle overgrep i barndommen er svært
vanlige, men at minnet om misbruket ofte fortrenges og ligger i ubevisstheten og
skaper problemer for den det gjelder. Ut ifra dette er det tatt i bruk
forskjellige måter å hente ut disse minnene på, som hypnose, og flere
omdiskuterte terapier er utviklet (Sjöberg, 1998). Det er slått fast at
seksuelt misbruk av barn er et problem i samfunnet, men de fleste som har vært
offer for seksuelt misbruk i barndommen husker dette. Det er også slått fast
at det er mulig å skape falske minner om seksuelt misbruk (Bjorklund, 2000).
Det er ingen som har vært istand til å påvise at fullstendig
fortrenging av slike minner faktisk eksisterer (Sjöberg, 1998), derimot er det
klart at falske minner har blitt skapt i laboratorie øvelser (Bjorklund, 2000).
For eksempel viste Loftus, Miller og Burns i sin studie at studenter som ble
presentert misvisende informasjon gjennom visning av en serie av bil-fotgjenger
ulykker, var deltagernes gjenkjennelse av fakta mye dårligere enn om de ikke
hadde fått misvisende informasjon (Loftus, Miller & Burns, 1978). I en
annen studie ble en 14 år gammel gutt instruert til å huske detaljer om fire
tidligere hendelser mellom han og hans mor og en eldre bror. En av disse
hendelsene var en fiktiv hendelse om at han hadde gått seg bort i et kjøpesenter
som femåring, og reddet av en eldre mann. Selv om gutten hadde muligheter til
å hevde at han ikke husket hendelsen, kom han frem med flere og flere detaljer
om hendelsen, og etterhvert hevdet han at det var mer sannsynlig at denne
hendelsen hadde skjedd enn de fire andre hendelsene som virkelig hadde skjedd
(Loftus & Pickrell, 1995). Dette viser at det ikke er spesielt vanskelig å
skape falske minner, og at det er viktig å ta hensyn til dette i en eventuell
rettssak mot noen. I tilfeller hvor en person hevder å huske tidligere glemte
minner om seksuelle overgrep, bør metoden brukt for å ha kommet frem til disse
tidligere glemte minnene kunne gjennomgås grundig for å utelukke eventuelle
falske minner fremkalt av for eksempel ledende spørsmål.
Det er generelt enda lettere å skape falske minner hos et barn enn hos
en voksen eller en ungdom, og det kreves dermed en enda mer nøye overvåkning
av teknikkene som brukes når man skal forhøre barn om mulige kriminelle
handlinger som er begått mot dem. I tillegg er det store individuelle
forskjeller på hvor lett man blir påvirket. Det er store forskjeller også
mellom barn, og noen voksne er til og med lettere å påvirke enn barn
(Bjorklund, 2000). Dette viser at det er uansett viktig å ta i betrakning at
minner kan skapes, både hos barn og voksne, men spesielt hos barn. Det sier seg
selv at en rettssak grunnlagt på minner om noe som ikke stemmer overens med
virkeligheten, kan være en tragedie for den som blir rammet, særlig om det
ender opp med at de falske minnene spiller en større rolle enn den som blir
beskyldt for å ha begått ugjerningen.
tilbake til innholdsfortegnelse
7. Oppsummering, diskusjon og konklusjon
Bruken av psykologsike tester i juridiske sammenheng kan skape en del
problemer, særlig fordi det ikke alltid brukes tester som er generelt
aksepterte innenfor psykologien og psykiatrien som vitenskap. Dette gjør at
bruken av tester blir for ukritisk i en juridisk sammenheng. I tillegg er
testene som brukes ikke konstruerte for juridiske formål, men laget for klinisk
bruk. Tester feiler også i å måle det som er formålstjenlig i en juridisk
situasjon fordi de ikke tar i betraktning alle faktorer, så som
situasjonsfaktoren. Dette betyr at man på gjeldende tidspunkt bør være
forsiktig med å bruke tester som grunnlag for en bedømmelse i rettssammenheng,
da man kan stille spørsmålstegn ved deres validitet i en juridisk sammenheng.
I det minste er der viktig å ha et regelverk som tar i betraktning slike
problemstillinger, slik at feilmarginen kan senkes så langt som mulig.
Psykologien og psykiatrien har også en tendens til å utelate
situasjons effekten i sine bedømmelser av personer, og de konsentrerer seg ofte
om mer individuelle trekk som for eksempel personlighet. Forskning har vist at
situasjonsfaktoren er mer avgjørende enn individuelle faktorer som
personligheten. I tillegg måler ikke de tester som brukes i situasjonseffekten,
så resultatet av en ekspertuttalelse kan således sies å være ensidige og
lite nyttige i en rettssammenheng, spesielt ved bruk av tester uten noe annet
sammenligningsgrunnlag. Det er også betenkelig dersom det er slik at eksperter
overvurderer sin ekspertise, at eksperter er uenige med hverandre, at kliniske
bedømmelser er tilfeldige, og at ekspertise ikke gir grunnlag for bedre bedømmelser.
I slike situasjoner er nytten av eksperter i rettssalen liten, da det blir
umulig å vite hvilke konklusjoner som er riktige.
En annen side ved å bruke eksperter på mental helse i rettssalen er at
betydningen av deres begrep er forskjellige fra de juridiske. Psykologer
tendenserer i å konseptualisere de rettslige begrepene over i mer kjente,
psykologiske begrep. Dette kan føre til en annen mening enn det som opprinnelig
var ment, siden psykologiske begrep er mer fundamentale og homogene, mens
rettslige begrep er mer syntetiske og heterogene. I tillegg er rettslige begrep
mer dikotome, mens psykologiske begrep er mer kontinuerlige. Da kan en
konseptualisering av begrep gjøre skade ved at ekspertene tar en vurdering
utfra feil holdepunkt, noe som ikke er heldig i en rettssammenheng hvor det ofte
er snakk om en person skal fengsles eller ikke, eller om personen trenger
sikring eller ikke, eller om en person er strafferettslig tilregnelig eller
ikke.
Kan kliniske psykologer bedømme et menneskes troverdighet? Løgn er
vanskelig å oppdage fordi noen ganger tror den anklagede at han snakker sant. I
tillegg er det mange faktorer som avslører løgn, og samme faktor varierer fra
person til person. Forskningen viser at det er store individuelle forskjeller på
om man kan oppdage løgnaktighet, og at psykiatere ikke bedømmer troverdighet
riktig i mer enn 57% av tilfellene. Her må man også ta i betraktning at denne
prosentandelen er funnet gjennom studier av fenomenet løgn versus sannhet, hvor
det er 50% sjanse for at det er løgn og 50% sjanse for at det er sannhet. I
virkeligheten har man ikke dette å forholde seg til, og da kan det bli enda
vanskeligere å avgjøre om det er løgn eller sannhet. Dette betyr at feilmarginen er stor, for stor,
til at man med sikkerhet kan ta i bruk eksperters mening om hvorvidt en person snakker sant
eller ikke.
Forskning har også vist at det er mulig å fabrikere falske minner hos
mennesker, slik at det kan stilles spørmsålstegn ved tilfeller hvor en person
hevder at glemte minner om seksuelt misbruk i barndommen har kommet opp til
bevisstheten igjen gjennom terapi. Det har vist seg å være generelt lettere å
fabrikere minner hos barn enn hos voksne, men det er store individuelle
forskjeller. Dette betyr at dersom en slik sak skal føres frem for retten, er
det viktig at psykologens eller psykiaterens terapi kan gjennomgås nøye for at
man skal kunne oppdage eventuell påvirkning fra terapeuten.
Ut ifra det som her er blitt diskutert, kan man slå fast at eksperter i
mental helse ikke er flinke nok til å kunne bedømme et menneskes troverdighet
i en rettssak, og det er dermed viktig å ha strenge regler med hensyn til
dette. Det ser heller ikke ut til at psykologer eller psykiatere, med tanke på
generelle ekspert uttalelser, kan foreta noen spesielt gode juridiske
vurderinger av mennesker som ikke hører hjemme i en klinisk psykologisk
sammenheng.
Bruken av psykologiske tester hører ikke hjemme alle juridiske
sammenhenger, eksperter i klinisk psykologi kan begå uhensiktsmessige
konseptualiseringer, og psykologer er ikke flinke nok til å ta betraktning
faktorer som ligger utenfor det klinisk psykologiske. I tillegg er eksperter
ikke skeptiske nok til sin egen vitenskap og holdning, de er ikke spesielt gode
i å bedømme troverdighet, og terapeuter kan fabrikere falske minner hos en
person om de ikke er påpasselige nok. Alt i alt er konklusjonen på dette at
det inntil videre bør utvises forsiktighet ved bruk av eksperter i mental helse
i rettssalen, og at det kanskje bør fokuseres på å spesialisere psykologer og
psykiatere på juridiske sammenhenger før de kan tas i bruk i en rettssal. Det
er også viktig for fremtiden å prøve å utvikle psykologiske tester som tar i
betraktning de juridiske begrepene, og som er ment å være et mål på noe som
har direkte sammenheng med den rettslige situasjonen, og ikke en klinisk
situasjon. Det er viktig å huske at denne artikkelen har tatt for seg bare
bruken av psykolgoger og psykiatere i en rettssak, og det er ikke sikkert at
resultatet hadde vært bedre om man hadde sett nøye på juristers, politiets
eller andre embedsmenns vurderinger.
Endelig konklusjon blir at dersom alle mulige forutsetninger møtes, og
dersom man har strenge regler på bruken av eksperter i en rettssak, kan det være
nyttig å bruke eksperter i mental helse i en rettssak, men at i mange
situasjoner bør regelverk og eventuelle metoder vurderes og utabeides mer før
disse ekspertene får for stor innflytelse i en juridisk sak.
tilbake til innholdsfortegnelse
Bjorklund, D. F. (2000). False memory creation in children and adults. Theory, research and
implications. Lawrence Erlbaum Associates, Publishers.
Coles, E. M. (2000). The Emperor in the courtroom: Psychology and pseudoscience. Journal
of Forensic Psychology, 1, 1-6.
Coles, E. M. & Veiel, H. O. F. (2001). Expert
testimony and pseudoscience: How mental health professionals are taking over the
courtroom. International Journal of Law and Psychiatry, 24, 607-625.
Epstein, S. & O’Brien, E. J. (1984). The
person-situation debate in historical and current perspective. Psychological
Bulletin, 3, 513-537.
Granhag, P. A & Strömwall, L. A. (1999). Repeated interrogations- stretching the
deception detection paradigm. Expert Evidence, 7, 163-174.
Funder, D. C. & Ozer D. J. (1983). Behavior as a function of the situation. Journal
of Personality and Social Psychology, 44, 493-504.
Heinze, M. C. & Purisch, A. D. Beneath the mask: Use of psychological tests to
detect and subtype malingering in criminal defendants. Journal
of Forensic Psychology Practice, 4, 23-52.
Hirsch, A. R. & Wolf, C. J. (2001). Practical methods for detecting mendacity: A
case study. The Journal of the American Academy of Psychiatry and the Law,
29, 438-444.
Loftus, E. F., Miller, D. G. & Burns,
H. J. (1978). Semantic integration of verbal information into a visual memory. Journal
of Experimental Psychology: Human Learning and Memory, 4, 19-31.
Loftus, E. F. & Pickrell, J. E. (1995). The formation of false memories. Psychiatric
Annals, 25, 720-725.
Martin, M. A., Allan, A. & Allan, M. M. (2001). The use of psychological tests by
australian psychologists who do assesments for the courts. Australian Journal
of Psychology, 2, 77-88
Meehl, P. E. (1954). Clinical versus stastistical prediction: A theoretical analysis
and a review of the evidence. University of Minnesota Press, Minneapolis.
Murphy,
K. R. & Davidshofer, C. O. (1998). Psychological testing, principles and
applications. Prentice Hall.
Rosenquist, R. & Rasmussen, K. (2001).
Rettspsykiatri i praksis. Universitetsforlaget.
Sjöberg, L. (1998). Bedömningars
ofullkomligheter en fara for rättssäkerheten. Juridisk Tidsskrift, 99, 928-947.
Vrij, A. Akehurst, L. & Morris, P. M.
(1997). Individual
differences in hand movement during deception. Journal of Nonverbal
Behaviour, 21, 87-102.
Vrij,
A. & Graham, S. (1997). Individual differences between liars and the ability
to detect lies. Expert Evidence, 5, 144-148.